David Bronstein skildret sitt besøk i klubben vår i 1994 i boken "David mot Goliat" av David Bronstein og Sergej Voronkov, som ble utgitt i 2002. Irina og Ole Woldseth står for oversettelsen av følgende utdrag.
Tsarens kyss
Jeg ble jaget av Oddbjørn Hagen og Terje Leifson, ledere av Sotra Sjakklubb ved Bergen i Norge, over hele Europa. I følge dem hadde de tatt kontakt med FIDE-kontoret Athen, Russlands ambassade i Oslo, sjakkforbundet i Russland og Norges ambassade i Moskva. Jeg ble funnet i England i januar 1994. Jeg ble invitert på besøk for å holde foredrag, spille sjakk og slappe av. Jeg hadde allerede fått invitasjon av Eikrem til sjakkturneringer i både Oslo og Gausdal, og i sammenheng med disse skulle jeg besøke flere sjakklubber i Norge. Jeg hadde sendt ham fax, og ba ham om å finne en åpning i programmet til å besøke Bergen. Etter to dager skrev den flinke Eikrem at min reise skulle begynne nettopp med besøk på Sotra.
Norge er havet og fisken. Kanskje derfor ble jeg kjørt til en fiskefabrikk rett etter ankomst fra flyplassen. Båtene med laks kom direkte til kaien, ble lesset av, og glinsende sølvfisker ble lagt på et langt bord av sink hvor kraftige blondiner med forkler av gummi ventet på dem med kniver i hendene. Laksen ble renset, forledet og pakket i store kasser, og sendt til fryserommet. Man kunne bli gal av lukten av fersk fisk iblandet sjøluft!
Oddbjørn Hagen, som jeg senere fikk vite jobbet som pilot, anbefalte meg ved avskjed om kvelden om å legge meg tidlig – vi skulle reise til oljeplattformene i Nordsjøen neste morgen. Jeg hadde aldri reist med helikopter før, og må innrømme at jeg var dødsredd. Men jeg ville ikke vise det.
Jeg fikk telefon om morgenen: ”David, unnskyld, men turen er avlyst pga. kraftig vind og nesten ingen sikt.” ”Betyr det at vi kan spise frokost sammen?” Jeg ble glad. ”Dessverre ikke. Folk venter på skift. Men jeg har ikke lov å frakte Dem i et slikt vær.” ”Dere er modige folk. Selvfølgelig vet jeg at det går an å fly i halvmørke, men vær forsiktig likevel,” var mitt ”kloke” råd.
Vi har sittet lenge. Som et minne har jeg fått to store dukker som så skremmende ut: En gammel kjerring som ligner på Baba Jaga [russisk heks] og en gammel gubbe som lignet på Lesjij [russisk skogstroll] – som viste seg å være trolldukker.
Dagen etter spilte jeg fire hurtigsjakkpartier samtidig på et kjøpesenter i Bergen sentrum, mot stormester Simen Agdestein, spesielt invitert fra Oslo. Jeg fikk et halvt poeng. Hvorfor? Jeg trodde at partiet skulle finne sted i klubben, hvor vi kunne vise et fint parti for publikum, men eieren av kjøpesenteret ville lage reklame for sjakkspillet, og vi kunne ikke si imot. Vi ble plassert i midten av kjøpesenteret, med folk gående forbi, og med støy og ulyder. Og Simen misforstod meg også, og begynte å spille for å vinne. Som premie fikk jeg en sjekk på 600 kroner, som jeg måtte bruke på stedet. Jeg valgte tre jakker med elgemotiv, og nå bruker jeg dem etter tur.
Neste morgen ble jeg overrasket: Turen til jordbruksskolen hvor formann i Sotra SK, Terje Leifsson, underviser. Jeg har vært titalls ganger på liknende turer i løpet av mitt liv, men denne turen gjorde inntrykk langt inn i sjelen. For første gang siden min barndom i Ukraina fikk jeg holde en levende grisunge, og snakke med en av hestene som tygget fredelig på havre. Det var denne hoppen som fortalte meg at grisunger og hester ikke tilhører jordbruksskolen, men studentene selv! Her ser dere: Hos oss går studentene til lærestedet med lærebøker, og her med egne grisunger.
Dagen ble avsluttet hos formannen. Den elskelige konen, kunstnerinnen Elin, gav oss litt mat og drikke, etterpå fikk jeg en gave – en fin tegning som forestilte sjakkfigurer stilisert som enten matriosjka’er eller snømenn, og med inskripsjon på baksiden: ”With love. Elin. 27/3.1994”. Og ved avskjeden fikk jeg virkelig et tsarkyss litt under venstre øye. Jeg skulle til å svare med samme mynt, men turde ikke under tilstedeværelsen av kjempen av en ektemann. Jeg husker at da jeg så at huset var inngjerdet av store stein, så spurte jeg: ”Hvem brakte dem hit?” ”Jeg!” svarte Terje. Da han så mitt skeptiske blikk, brettet han opp skjorteermet, og viste sin høyre biceps. Ja, tenkte jeg, denne kunne til og med båret en elefantunge.